PV-modulprisindeks: Prisspiralen går opp
Dec 30, 2021
Selv de få PV-produktene med lavere kapasitet som fortsatt er tilgjengelige på markedet i 2021– det vil si under 300 W for 60/120 celler eller 400 W for 72/144 celler– handles nå til kurser som bare er akseptable under de mest alvorlige omstendigheter. Gitt høye historiske innmatingstariffer, er slike vilkår kun tolerable for utskifting av defekte moduler i eksisterende anlegg. I nye anlegg, paneler med så lav virkningsgrad– referert til her som mainstream-moduler– er knapt levedyktige.
Hvis vi ser på verdien av innmatingstariffen i desember 2018 i Tyskland, for eksempel, og hvor mye eller hvor lite som fortsatt vil bli gitt til produsenter av PV-kraft i desember 2021, blir hele dilemmaet tydelig. Mens vi fortsatt kunne forvente innmatingstariffer på€0,08/kWh til€0,12/kWh for solcelleanlegg koblet til nettet sent i 2018, i de kommende månedene må vi nøye oss med bare€0,047/kWh til€0,073/kWh, avhengig av størrelsen på systemet og om markedspremiemodellen benyttes. Og denne synkende godtgjørelsen har utspilt seg på bakgrunn av uforandrede modulpriser i form av euro per watt-topp. Tross alt har moduleffektiviteten økt med gjennomsnittlig 20 % (relativt) og individuell moduleffekt med så mye som 25 %, på grunn av utvidelsen av celler og moduler. Takket være det reduserte antallet moduler per kilowatt installert effekt har installasjonskostnadene blitt redusert, noe som igjen har bidratt til å få ned de totale kostnadene. Likevel blir det stadig vanskeligere og lite attraktivt å planlegge og drive anlegg uten høy andel eget forbruk.
I Tyskland har antallet nye installasjoner fortsatt å være relativt høyt de siste månedene, noe som har ført til at innmatingstariffer har falt med en degresjonsrate på 1,4 % per måned. Dette skyldes målkorridoren på 2,5 GW per år, som vil bli kraftig overskredet i 2021 med anslagsvis 4,5 GW til 5 GW, som utløser den kraftige reduksjonen i innmatingstariffer. I lys av behovet for å legge til mer enn 10 GW per år, er dette målet et utdatert symbol på den avtroppende tyske regjeringen’sin fantasiløse energipolitikk. Siden det er en generell enighet om at utvidelsen av PV er en viktig pilar for fremtidig klimabeskyttelse, er det imidlertid berettiget håp om at den kommende føderale regjeringen veldig raskt vil innføre korrigerende tiltak for å gjøre nye installasjoner mer attraktive igjen. For øyeblikket er den eneste sektoren som blomstrer, den småskala PV-sektoren, hvor modulprisene ikke spiller en så avgjørende rolle.
Hva’er i vente for 2022
Det er vanskelig å gi spådommer i dag om fremtidens klimapolitikk til de nye“trafikklys” koalisjonen i Tyskland og regjeringene i andre land så kort tid etter det noe underveldende resultatet av den internasjonale klimakonferansen COP26 i Glasgow. I prinsippet kan vi absolutt forvente et svært positivt miljø for fornybar energisektoren. Til syvende og sist har vi ikke noe annet valg enn å tråkke på (bio)gassen for å fremme fornybar energi. Som alltid er imidlertid djevelen i detaljene, og det er ingen hemmelighet at fortidens klønete miljø- og industripolitikk har gjort betydelig skade. Det vil ta litt tid før denne endrede konstellasjonen får innvirkning på markedsutviklingen og for nye, attraktive muligheter for aktører innen fornybarområdet. I mellomtiden virker lovene om tilbud og etterspørsel, og det kan sikkert fortsatt forventes noe turbulens som et resultat.
Det tilgjengelige tilbudet av moduler og mange andre solenergikomponenter kan ikke møte dagens etterspørsel, en dynamikk som driver opp prisene. Årsakene til dette er varierte, og jeg har allerede diskutert dem flere ganger de siste månedene. I tillegg til forsyningskjedeavbrudd og høye transportkostnader som har gjort noen forsendelser foreldet, Kina’s energiproblemer spiller nå også inn. Faktisk har noen produsenter allerede måttet kutte kapasitetsutnyttelsen med 10 til 20 %, noe som har resultert i færre forløpermaterialer som er presserende nødvendig for modulproduksjon. Dette har også stanset tilbudet av ferske moduler til det globale markedet. Videre har det redusert varestrømmen til Europa, noe som gjør at leveringsdatoer ofte blir betydelig forsinket. Markedseksplosjonen i Kina spådd for måneder siden har så langt uteblitt. For det kommende året er det allerede varslet gigantiske tilskudd på opptil 100 GW.
Men siden slike prognoser sjelden har gått i oppfyllelse til nå, bør vi sannsynligvis ikke være for bekymret for modultilgjengelighet i 2022. Ifølge selgerne til individuelle produsenter forventes heller ikke modulprisene å gjøre flere store sprang oppover, men vil snart stabilisere seg på dagens høye nivå. Imidlertid ønsker ikke produsentene nødvendigvis å binde seg til spesifikke priser.
En populær strategi for øyeblikket er å oppgi gratis ombordpriser i amerikanske dollar– det vil si priser fra fabrikk i Asia som eksplisitt ekskluderer risikoen for volatile transportpriser og valutakurser. Vage glidende prisklausuler har også kommet inn i diskusjonen, igjen med sikte på å minimere risiko.
Kjøpere bør imidlertid forhandle grunnprisen i god tid før de godtar slike betingelser. Det kan også være en god strategi å vente til slutten av kvartalet. Erfaring har vist at mange produsenter rydder ut i lagrene sine rundt midten av desember, så det kan fortsatt være et kupp eller to å gjøre.
