Fokus COP26: Hvordan kan Afrika tiltrekke seg flere solenergiinvesteringer?

Afrika vil stå høyt på agendaen når politiske ledere og klimaforhandlere møtes på COP26 i begynnelsen av november. Uten tvil vil vi høre sterke appeller om å legge mer penger på bordet for å finansiere ren energi i sør, samt løfter fra den rike verden om å gjøre det. Dette er viktig, men Afrika gjør det’ikke må vente på flere løfter for å tiltrekke kapital til grønne energiinvesteringer.

Milliarder av private og offentlige dollar står klare til å investere i solenergi og andre fornybare energiprosjekter i Afrika. Regjeringer bør fokusere på å løfte barrierer som holder tilbake slike investeringer, både for store kraftverk og distribuerte solcelleanlegg som er fokus i denne artikkelen. I et nøtteskall kan disse barrierene oppsummeres som regulering, subsidier og valuta.

Høye strømkostnader

Afrika’s virksomheter lider av verden’s høyeste elektrisitetskostnader, og kontinentet er den eneste regionen der andelen fornybar energi i energimiksen har stått stille siden undertegnelsen av Parisavtalen for seks år siden. I følge Det internasjonale energibyrået (IEA) er andelen vannkraft, sol og vind på kontinentet’s elektrisitetsproduksjon er fortsatt under 20 %. Som et resultat har Afrika blitt enda mer avhengig av kull, naturgass og diesel for å møte sin raskt voksende etterspørsel etter kraft– drivstoff som nylig har doblet seg og til og med tredoblet i pris.

For å snu denne prekære utviklingen bør Afrika ha som mål å tredoble årlige investeringer i lavkarbonenergi til minst 60 milliarder dollar per år. En stor del av disse investeringene vil være nødvendig for å finansiere store solenergiprosjekter i bruksskala. Men like viktig er investeringer for mye raskere utplassering av solenergi og lagring i privat sektor. Afrika’s regjeringer bør studere erfaringene fra Sør-Afrika og Egypt, og gjøre det lettere for bedrifter å investere i solenergiproduksjon for sine egne behov.

Et eksempel på dette er Empower New Energy’s investeringer som nå har vært i drift i over ett år. Dette solcelleanlegget på 0,7 MWp på taket i Accra ble gjort mulig gjennom en 20-årig Power Purchase Agreement (PPA) med kunden, et lokalt produksjonsselskap i Ghana. Den betalte tariffen representerer en besparelse på energiregningen på 20 %, og de 800 MWh ren energi som produseres tilsvarer 400 tonn unngått CO2-utslipp. I tillegg skapes nye arbeidsplasser under bygging, drift og vedlikehold samt indirekte gjennom forbedret konkurranseevne til byggherren.

Regulering

Dessverre forbyr regulering energibrukere i de fleste afrikanske land– med unntak av Kenya, Nigeria, Egypt, Sør-Afrika og noen få andre– fra å kjøpe solenergi fra private tilbydere som i saken nevnt ovenfor. (I Ghana er muligheten begrenset til store energibrukere, såkalt“bulkkunder”.) For de fleste afrikanske land er det eneste alternativet for solenergiinvestering med private avtakere å inngå en leie- eller leiekontrakt. Kontrakter, der brukerne betaler for utstyret, oppleves generelt som mindre attraktive for energibrukeren enn kontrakter der oppdragsgiver betaler for levert elektrisitet, som er mest brukt over hele verden.

En annen regulatorisk barriere som hindrer solenergiinvesteringer i Afrika er fraværet av nettomåling. Med det bemerkelsesverdige unntaket av Sør-Afrika, Egypt og et par andre land, har energibrukere i Afrika ingen mulighet til å tjene penger på overskuddselektrisitet. I de fleste deler av verden produserer energibrukere sin egen elektrisitet under nettmålingskontrakter med lokale distribusjonsselskaper. Dette betyr at i perioder hvor det fangede kraftverket produserer mer strøm enn nødvendig, for eksempel ved vedlikehold eller ferier, kan energibrukerne“selge” overskuddsstrøm tilbake til det lokale energiselskapet. Fraværet av nettmåling betyr at energibrukeren må betale for all ubrukt solenergi, noe som gjør solenergiinvesteringen mindre attraktiv.

Subsidier

Subsiderte dieselpriser og netttariffer er også en barriere for solenergiinvesteringer, men heldigvis mindre enn før. Kostnaden for diesel i Egypt og Nigeria, for eksempel, er USD 0,5– 0,6 per liter, omtrent halvparten av prisen i USA og Kina, og mindre enn en tredjedel av prisen i Europa. Bare ved å eliminere subsidier til fossilt brensel og sørge for at tariffer dekker alle kostnader, kan myndighetene sikre at solenergiprosjekter blir fullt konkurransedyktige. Det finnes mer effektive måter enn drivstoffsubsidier for å beskytte de fattige og sårbare delene av befolkningen.

Valuta

Til slutt er valuta også et stort problem, spesielt siden afrikanske land må tiltrekke seg milliarder av dollar i utenlandske investeringer. Utenlandske investorer er generelt ikke innstilt på å ta valutarisiko, ikke uttakere heller. Videre, i noen markeder som Nigeria, Mosambik, Zimbabwe oa, er tilgangen til amerikanske dollar svært begrenset, noe som gjør utenlandske investeringer nesten uoverkommelige. Et likvid valutamarked og en stabil og transparent valutapolitikk er avgjørende for land som søker solenergiinvestorer.

Hva bør gjøres på COP 26, for å få det presserende behovet for mer solenergi til Afrika? Det er viktig å støtte regjeringer som søker å gjøre det attraktivt for bedrifter å skaffe sin egen solenergi. Mer finansiering til tilbydere av garantier og myke lån er også viktig. Men vi bør være mer ambisiøse. Mitt ønske for Glasgow-møtet ville være en global avtale om å erstatte den utløpte CDM (Climate Development Mechanism) med en ny, automatisk og ubyråkratisk karbonkreditt for all distribuert fornybar energi i utviklingsland. En gulvpris på, for eksempel 30 dollar per tonn CO2, vil låse opp tusenvis av ekstra solenergiinvesteringer over hele Afrika, erstatte millioner av liter fossilt brensel, samtidig som det skapes mer enn en million nye arbeidsplasser i landene som trenger mest etter- Covid-stikker til økonomien.

Terje Osmundsen er grunnlegger og administrerende direktør i Empower New Energy, et prisvinnende investeringsselskap for fornybar effekt.